Josephine er eldstemanns supersøte, myke, deilige kosekanin.
Den har fulgt henne siden hun bare var noen uker gammel, ja siden min venninne Trude så henne første gang. Det var en gave medbragt fra selveste London, og kan rankes blant de aller gjeveste gavene mitt lille gull har fått noensinne.
Josephine har alltid fulgt min lille prinsesse overalt. Det var ihvertfall meningen hun skulle det, men hun har tatt sitt privatliv innimellom, ingen vet hvor, til stor fortvilelse de gangene hun har forsvunnet, men hun har alltid dukket opp igjen - heldigvis, og til stor glede for alle!
(Innimellom har jeg tenkt at det nærmest skulle være forbudt å gi en gave fra "langtvekkistan", som er så dyrebar..Hadde vært enklere å kjøpe kopier hvis den hadde vært fra Nille.. Men vi er ikke utakknemlige, kjære Trude!)
Så var det Elgen. Oppdaget på en svipptur innom souvenir-sjappen
ved et besøk av severdigheten Steinsdalsfossen utenfor Nordheimsund. Kjærlighet ved første blikk! Mye hyl og skrik da vi forlot
Elgen alene der i hyllen.. Mor mente at på kosedyr-fronten der
er vi mettet!
Etter noen måneder dro vi innom fossen igjen, noe
som sjeldent kan gjøres uten å kjøpe is og vafler samt titte på
souvenirene. Heldigvis for gullet mitt var "Somor" (farmor) med,
hun smeltet og Elgen ble med hjem ;)
Siden har eldste-gullet, Josephine & Elgen hengt i hop, oftere enn
man skulle tro ;)
Nå er hun over 8 år, ja både gullet og Josephine for den del. Igår kveld hørte jeg et dunk da jeg hadde bredd på og sagt natta til min håpefulle. Inn igjen og sjekket. Der lå Josephine & Elgen
slengt på gulvet. Jeg skyndte meg å ta dem opp, på vei til å legge dem opp i etasje-sengen der søvnen såvidt begynte å innhente prinsessen, da hun mumlet:
"Mamma, jeg er sluttet med de der!"
